Forsvarerens arbeid i straffesaker

(Skrevet 23.04.2001 )

Grunnlovens § 96 fastslår tre svært viktige prinsipper forholdet mellom Staten og den enkelte borger.

For det første stilles det krav om at ingen kan dømmes uten etter lov. Det må altså foreligge lovhjemmel hvilket innebærer at det må ha foregått en demokratisk prosess der Stortinget til slutt har gitt sin tilslutning for at noe kan gjøres straffbart.

Dernest kan straffen ikke ilegges av andre enn domstolene som er uavhengige av de andre statsmaktene.

Endelige setter Grunnloven forbud mot det som kalles "pinlig forhør."

Menneskerettighetsloven av 21.mai 1999 gjorde Den europeiske menneskerettighetskonvensjon til Norsk lov, og artikkel 6 sikrer retten til en rettferdig rettergang, herunder bl.a. retten til å forsvare seg.


De nærmere reglene om forsvareren finnes i kap. 9 i straffeprosessloven av 22.mai 1981. Lovens § 94 fastslår prinsippet om retten til å la seg bistå av en forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken.

Det frie forsvarervalg anses som et helt sentralt prinsipp fordi det er av største viktighet at den siktede har tillit til den som skal forsvare ham, og det vil normalt heller ikke være ønskelig for en advokat å påta seg et forsvareroppdrag for en klient som heller ønsker en annen forsvarer.

Hvis man ikke har noe eget ønske om en bestemt forsvarer, vil den faste forsvareren bli oppnevnt. Dette er regelmessig erfarne advokater med betydelig tillit i de lokale domstolene, og den faste forsvarer vil derfor kunne gjøre en god jobb.

Man har rett til forsvarer på ethvert trinn av saken, altså helt fra den første kontakt med politiet og frem til endelig dom er avsagt.

Forsvareren betales av det offentlige, men enkelte begrensninger gjelder. For det første må man som hovedregel selv betale for det arbeid som gjøres på etterforskningsstadiet hvis det ikke blir tale om varetektsfengsling. Dernest er de mindre alvorlige sakene - for eksempel promillekjøring og foreleggssaker - unntatt fra regelen om at det offentlige betaler. Velger man en utenbys advokat må man regne med å betale ekstraomkostninger til reise og fravær selv.

H.r. adv. Alf Nordhus innførte begrepet "aktivt forsvar", og de fleste forsvarere godtar derfor ikke uten videre påtalemyndighetens syn på saken. Forsvareren vil derfor selv gå kritisk gjennom sakens dokumenter, etablere et samarbeid med klienten og derigjennom får man ofte frem vitner og dokumenter som kan kaste et mer nyansert lys over saken, og ikke sjelden fører dette til frifinnelse eller nedsettelse av den påståtte straff.

De aller fleste advokater er medlemmer av Den Norske Advokatforening, og foreningen har gitt egne regler for god advokatskikk og for forsvarere. Disse reglene tar bl.a. sikte på å hindre at det oppstår risiko for brudd på advokatens lojalitet- og diskresjonsplikt eller uavhengighet. Et åpnere samfunn krever at også forsvarerne på spørsmål må svare på eventuell partitilknytning, deltagelse i lukkede foreninger m.v.

Når dom er avsagt i førte instans, vil forsvareren ha plikt til å bistå med eventuell anke til høyere instans, og hvis anken tillates fremmet, vil forsvareren også bistå under forhandlingene i lagmannsretten. Skulle man heller ikke få gjennomslag for sitt syn i ankeinstansen, er det en viss adgang til å anke saken videre til Høyesterett, noe forsvareren også vil bistå med.


Rune Jensen er advokat og fast forsvarer i Sandefjord.
Siste saker
Mest lest