Opplesning av politiforklaring fra vitner under rettssak

(Skrevet 27.11.2005 )

Hovedregelen er at vitner skal møte og forklare seg under hovedforhandling for retten. Men i hvilken utstrekning kan politiforklaringer fra vedkommende vitne leses opp under hovedforhandling i straffesak dersom vitnet ikke møter eller nekter å forklare seg?Artikkelen er basert på foredrag for dommerfullmektiger den 9. september 2005 av høyesterettsdommer Magnus Matningsdal. Artikkelen tar kun sikte på å gi et overblikk over temaet opplesing av politiforklaringer.

Ved jevne mellomrom oppstår problemstillingen om et vitnes politiforklaring skal leses opp under hovedforhandlingen. Den norske straffeprosesslovgivningen skiller mellom to situasjoner: 1. Vitnet uteblir, jf. straffeprosessloven § 297. 2. Vitnet er til stede i retten, jf. straffeprosessloven § 296 andre ledd.

1. Vitner som uteblir
Straffeprosessloven § 297 forutsettes kjent.

I medhold av menneskerettsloven § 3 skal blant annet bestemmelser i den Europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) gå foran norske bestemmelser ved motstrid. Dette innebærer at de norske regler om opplesing må ses i sammenheng med EMK artikkel 6 nr. 1 (retten til «fair trial») og artikkel 6 nr. 3d (retten til krysseksaminasjon). Rettsanvenderen må da først ta stilling til hva som følger av norsk rett, deretter må det undersøkes om dette resultatet vil være i strid med EMK, jf. Rt. 2000 s. 996. Norske domstoler har ikke anledning til å gi ytterligere begrensninger utover det som følger av EMK.


Spørsmålet om opplesning ble behandlet av Høyesterett i avgjørelse inntatt i Rt. 1990 s. 312. I denne avgjørelsen kom det uttalelser som senere er blitt kalt «hovedbevislæren»: «Hvis det dreier seg om helt sentrale vitner, som det er mulig å føre for den dømmende rett, må hensynet til tiltaltes rettsikkerhet regelmessig slå igjennom i forhold til utgifter og ulemper ved en utsettelse av saken».

Opplesningsadgangen ble ytterligere skjerpet av Høyesterett i de senere år, og hovedbevislæren ble forlatt: Rt.2001 s. 29, Rt. 2004 s. 97, Rt. 2004 s. 897 og Rt. 2004 s. 943. Mye tyder på at Høyesterett her ga begrensninger utover det som følger av EMD-praksis.

I Rt. 2004 s. 1789 endret Høyesterett kurs, og igjen ble hovedbevislæren som fremgår av Rt. 1990 s. 312 lagt til grunn: «Vurderingstemaet som EMD her stiller opp, er altså om en fellende dom bare eller i avgjørende grad vil være basert på vitneforklaringer som er avgitt av personer som den tiltalte ikke har hatt anledning til å avhøre eller la avhøre.». Høyesterett anvendte den metode som fremgår av Rt. 2000 s. 996. Dette synet er fulgt opp i Rt. 2004 s. 1974.

Oppsummeringsvis er det slik at i dag er det hovedbevislæren som er gjeldende slik den fremstår i Rt. 2004 s. 1789: «Spørsmålet må etter dette være om domfellelsene bare eller i avgjørende grad er basert på de vitneforklaringer som ble lest opp». Mye tyder på at det er samtlige bevis som tiltalte eller dennes forsvarer ikke har fått gjort til gjenstand for krysseksaminasjon, som skal ligge til grunn for vurderingen.

Dersom tiltalte eller dennes forsvarer tidligere har hatt anledning til å krysseksaminere vitnet er vilkåret oppfylt. I praksis må imidlertid vitnets forklaring være protokollert eller være i behold ved lydopptak. Dette har særlig adresse mot forhandlingene i tingretten, jf. Rt. 2003 s. 1808, Rt. 2004 s. 98 (avsnitt 25) og 2004 s. 943 (avsnitt 15).

Om muligheten til ytterligere opplesning utover hovedbevislæren nevnes det kort:
– Tiltaltes opptreden (eks. press/trusler mot vitner). Artikkel 6 nr. 3d er et kasuistisk utslag av retten til «fair trial», og dette har betydning for opplesningsadgangen. Se Rt. 1994 s. 469 hvor opplesning skjedde etter at tiltalte «sterkt overveiende sannsynlig» hadde utsatt vitner for press. Se også Rt.2004 s. 1425 om kravet til at tiltalte direkte må kunne bebreides. Om betydningen av press fra andre se Rt. 2004 s. 1974, men det er nok slik at det skal ganske mye til.
– Om forsvarers rolle vises det til Rt. 2001 s. 689 hvor forsvarers opptreden medførte at opplesning var gyldig.
– Om tilfeller hvor vitnet er død vises det til Rt. 1992 s. 792.


2. Møtende vitner
Straffeprosessloven § 296 andre ledd forutsettes kjent.

Den grunnleggende norske avgjørelse om opplesningsadgangen for møtende vitner er inntatt i Rt. 2003 s. 1808. Før denne avgjørelsen ble hovedbevislæren også anvendt på tilfeller hvor vitnet møtte, men nektet å forklare seg.

I Rt. 2003 s. 1808 avsnitt 17 fremheves det at selv om forklaring som er avgitt under etterforskningen er «det eneste eller avgjørende bevis, kan forklaringen under denne forutsetning tillates opplest, såfremt tiltalte eller hans forsvarer har fått en passende og tilstrekkelig anledning til å imøtegå og stille spørsmål til vitnet enten da forklaringen ble avgitt, eller på et senere stadium av forfølgningen ... »

Det fremgår videre av avgjørelsen i avsnitt 18: «Det kan etter min oppfatning ikke være noe vilkår for å tillate opplesning at vitnet svarer på de spørsmål tiltalte eller hans forsvarer stiller. Såfremt tiltalte eller hans forsvarer under hovedforhandlingen har fått anledning til å stille spørsmål til vitnet, må en forklaring som er avgitt under etterforskningen, normalt kunne leses opp selv om vitnet påberoper en gyldig grunn for å nekte å forklare seg eller av andre grunner nekter å svare ... »

Det er dog en forutsetning at «forfølgningen ut fra en totalbedømmelse fremstår som forsvarlig og rettferdig…». For ytterligere illustrasjon se Rt. 2004 s. 1974.

Dette gjør seg også gjeldende for medtiltalte som møter i retten.


3. Vitner som er fritatt forklaringsplikt med hjemmel i straffeprosessloven § 122 første og andre ledd

For ektefeller, samboere eller annen nær slekt til siktede foreligger det en rett til å velge å la være å forklare seg. Problemstillingen oppstår i de tilfeller hvor de har forklart seg til politiet eller i tidligere rettsmøte, og så ikke lenger vil forklare seg.

Det følger av straffeprosessloven § 235 første ledd at vitnet skal gjøres kjent med adgangen til å unnlate å forklare seg. Dersom dette er gjort, og vitnet har forklart seg, vil opplesningsadgangen for slike vitner være samsvarende med hva som er uttalt ovenfor.

Sannsynligvis vil protokollasjon i politiforklaring være tilstrekkelig til å fastslå at politiet har gått riktig fram med mindre det er klare holdepunkter for noe annet.


4. Oppsummering
Som det fremgår av den forutgående fremstilling, er det av sentral betydning om vitnet er til stede i retten eller ikke når opplesningen finner sted.

I tilfeller hvor vitnet uteblir, bør avgjørelsen om opplesning tas etter at bevisførselen for øvrig er over, jf. bl.a. Rt. 1995 s. 1295.

I tilfeller hvor vitnet er til stede, er det viktig å påse at vedkommende vitne ikke dimitteres før opplesing har skjedd, og at tiltalte og/eller hans forsvarer gis anledning til å stille spørsmål. For medtiltalte som skal forklare seg som vitner, må det bero på et konkret skjønn om når opplesning skal finne sted, jf. eksempelvis Rt. 2004. 1974.
Siste saker
Mest lest