Forholdet mellom tilleggsskatt og straff

(Skrevet 05.05.2002)

En skattyter kan ikke både bli ilagt tilleggsskatt og straffedømt for de samme forholdene. Dette vil være i strid med den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Høyesterett har avsagt tre avgjørelser den 3. mai 2002 etter behandling i plenum.Det er nå klart etter behandling i plenum i Høyesterett at man ikke både kan bli ilagt tilleggsskatt og straffedømt for de samme forholdene.

Den europeiske menneskerettskonvensjon er inkorporert i norsk lovgivning ved menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr 30. Det følger av lovens § 3 at bestemmelsene i konvensjonen og inkorporerte tilleggsprotokoller ved motstrid går foran bestemmelser i annen lovgivning.

Protokoll nr 7 artikkel 4 nummer 1 lyder slik:

”Ingen skal kunne bli stilt for retten eller straffet på ny i en straffesak under den samme stats domsmyndighet, for en straffbar handling som han allerede er blitt endelig frikjent eller domfelt for i samsvar med loven og rettergangsordningen i straffesaker i denne stat. ”


Høyesterett har etter behandling i plenum truffet avgjørelse i tre saker den 3. mai 2002. Det sentrale spørsmålet i to av sakene er om det er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen om en person både blir ilagt tilleggsskatt og straffedømt for brudd på skattelovgivningen.

I sak 2001-01527 var en person ilagt 60 % tilleggsskatt. Før klage fra vedkommende var endelig avgjort, tok ØKOKRIM ut tiltale. Straks etter at tiltale var tatt ut, trakk skattyteren klagen. Høyesteretts avgjørelse er avsagt med dissens. Førstevoterende, som representerte flertallet, uttalte i kjennelsen bl.a:

”Spørsmålet i saken er om Protokoll 7 artikkel 4 verner mot strafferettslig forfølgning når det foreligger et endelig vedtak om forhøyd tilleggsskatt.

Skal forbudet mot dobbeltforfølgning og dobbeltstraff komme til anvendelse, må begge sanksjoner gjelde samme forhold.

En forutsetning for at forbudet får anvendelse, er således at det ikke er noen vesensforskjell på straffebetingelsene i de to sanksjonsbestemmelsene det er tale om å anvende - de må ikke skille seg fra hverandre « in their essential elements », …
Den objektive gjerningsbeskrivelsen i ligningsloven § 10-2 nr. 1 svarer fullt ut til den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffebestemmelsen i ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav a. Forhøyd tilleggsskatt etter § 10-4 nr. 1 annet punktum ilegges når en handling som nevnt i § 10-2 nr. 1 er utøvet forsettlig eller ved grov uaktsomhet. Samme subjektive vilkår gjelder for straff etter § 12-1 nr. 1 bokstav a. At vi her har å gjøre med to lovbrudd som er bygget på de samme « essential elements », er ikke tvilsomt.

Jeg er etter dette kommet til at hvis det foreligger en rettskraftig straffedom grunnet i at det forsettlig eller grovt uaktsomt er gitt ligningsmyndighetene uriktige eller ufullstendige opplysninger, vil det være i strid med Protokoll 7 artikkel 4 å iverksette forfølgning med sikte på å ilegge forhøyd tilleggsskatt på det samme grunnlag.

Min konklusjon er etter dette at hvis det foreligger en endelig avgjørelse om forhøyd tilleggsskatt, er det ikke adgang til å reise straffesak for forholdet.”


I sak 2000-0070 var en person domfelt for overtredelse av ligningsloven §§ 12-1, 12-2 m.v. Etter at straffedommen var rettskraftig, ble vedkommende ilagt tilleggsskatt. Førstevoterende uttaler bl.a. i den enstemmige dommen:

” Det sentrale spørsmål i saken er om det er i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning i Den europeiske menneskerettskonvensjons tilleggsprotokoll 7 (heretter kalt Protokoll 7) artikkel 4 nr. 1 om en person som har vært straffeforfulgt for å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene, senere blir ilagt forhøyd tilleggsskatt for samme forhold.

I den kjennelse som Høyesterett har avsagt i dag i sak HR-2001-01527, har både flertallet og mindretallet kommet til at det følger av Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 at en rettskraftig domfellelse eller frifinnelse i en straffesak for å ha unnlatt å gi opplysninger eller for å ha gitt uriktige opplysninger til ligningsmyndighetene, ikke bare beskytter mot ny straffeforfølgning, men også mot ileggelse av forhøyd tilleggsskatt.

For at den nye forfølgningen skal anses å gjelde samme straffbare forhold, må den nye forfølgningen gjelde samme handling (« the same conduct »), og det må ikke være noen vesensforskjell på straffbarhetsbetingelsene i de straffebud det er tale om å anvende - de må ikke skille seg fra hverandre « in their essential elements »,…

Selv om den straffeforfølgning som A har vært utsatt for, ikke skulle stenge for ordinær tilleggsskatt, finner jeg at tilleggsskatten for de årene som var omfattet av straffesaken (1988-1991), må falle bort i sin helhet for at A skal anses å ha fått tilstrekkelig effektivt rettsmiddel (« remedy ») etter EMK artikkel 13."

I sak 2001-00890 kom flertallet i Høyesterett til at fastsettelse av ordinær tilleggsskatt (30 %) innebar ”ei straffeskulding” etter EMK art 6 nr 1. Bestemmelsen stiller krav til rettergangen. Dette får bl.a. betydning for adgangen til bevisføring. Kjennelsen er avsagt under dissens.

Avgjørelsene er gratis tilgjengelig i fulltekst en kort tid hos Lovdata.

Sak 2001-01527: Kjennelsen i fulltekst fra Lovdata (tilgjengelig kun i kort tid). Kortversjon fra Høyesterett.

Sak 2002-00770: Dommen i fulltekst fra Lovdata (tilgjengelig kun i kort tid). Kortversjon fra Høyesterett.

Sak 2001-00890: Kjennelsen i fulltekst fra Lovdata (tilgjengelig kun i kort tid). Kortversjon fra Høyesterett.

Konsekvenser av avgjørelsene
Riksadvokaten har instruert påtalemyndigheten om at etterforskning av personer som er ilagt tilleggsskatt skal innstilles. Skatteforvaltningen vil selv ta initiativ overfor folk som urettmessig er pålagt tilleggsskatt. Inntil videre vil en etter det opplyste gå tilbake til 1. juni 2001 med den nye praksisen.